Sognefjellet
- 20,99 km
- Lengde
- 6,5 %
- Snitt
- 1 371 m
- Høydeforskjell
- 12,0 %
- Bratteste 500 m
- 1 398 m(GPX)
- Topp
Sognefjellet er den lange klatringen. Fra Fortun, nesten helt nede ved fjorden, går veien opp gjennom hårnålssvingene til Turtagrø og videre opp over tregrensa, og Sognefjellshytta ser du ikke snurten av før helt til slutt. Ingen brutale kneiker, men heller ingen hvile før du er på platået — det bare kverner på. Da vi syklet her i august 2020 kom vi opp gjennomsvette i kort-kort, mens folk gikk langrenn i nykjørte løyper rett utenfor hytta. Midt i august. Den kontrasten er Sognefjellet.
Veien
Sognefjellsvegen ble åpnet i 1938, bygget som nødsarbeid av arbeidsledig ungdom. Med spade, spett, hakke og trillebår brøytet opptil to hundre av dem seg vei fra hver sin side av fjellet. Sognefjellshytta på toppen begynte som anleggsbrakkene deres, og åpnet som hytte i 1947.
I 1997 ble den Norges første nasjonale turistveg. Den er vinterstengt mellom Bøverdalen og Turtagrø, og når den åpner om våren, bestemmer snøen.
Fra Fortun følger veien dalbunnen innover før den svinger seg opp fjellsiden i krappe hårnålssvinger mot Turtagrø. Der oppe åpner Hurrungane seg, og veien fortsetter over det bare høyfjellet til Sognefjellshytta. Selve passet, Fantesteinen, Nord-Europas høyeste fjellovergang, ligger et lite stykke videre — men for oss som sykler, er det hytta som er toppen.
Klatringen
De første kilometerne ut av Fortun er brattere enn du venter. Så slakker det av gjennom dalen. Bruk det partiet til å finne rytmen, for etterpå slipper ikke fjellet taket: fra de første hårnålssvingene og til et godt stykke over tregrensa ligger stigningen jevnt på det seige og tunge, kilometer etter kilometer, uten et eneste hvileskjær. Turtagrø kommer omtrent halvveis, og der er det fort gjort å tro at det verste er unnagjort. Det er det ikke. Veien holder samme seige takt et godt stykke til.
Så flater det ut. Over tregrensa er landskapet vidt og åpent, og du ruller over platået med Hurrungane i ryggen. Det er den eneste pustepausen på hele klatringen, men spar litt krutt: helt til slutt reiser veien seg en siste gang, den aller siste kilometeren opp til Sognefjellshytta.
Hva du trenger på toppen, avgjør været. Vi kom opp i kort-kort i august; her oppe i juni kan det stå snøkanter langs veien. Ha en jakke i lomma uansett — nedkjøringen til Turtagrø er rask og vindutsatt, og snur du nesa nedover uten, stivner fingrene fort.