Sa CalobraCat 1
- 9,4 km
- Lengde
- 6,9 %
- Snitt
- 648 m
- Høydeforskjell
- 682 m
- Topp
Veien ned til Sa Calobra er en blindvei og faller helt til havet, så de fleste ruller ned og klatrer rett opp igjen, og ser hver sving to ganger. Ta det med ro nedover. Turbussene bruker samme vei, og én buss som møter motgående trafikk sperrer den fullstendig i en uoversiktlig sving. Klatringen opp sparer det hardeste til slutt, så hold igjen gjennom den nederste halvdelen. Lenger opp kommer hårnålssvingene tett, og de hjelper: veien flater ut gjennom hver av dem, og det gir et sekunds hvile og noe å ta fart ut av. Så slutter den å hjelpe. Etter Nus de sa Corbata, der veien løper over seg selv og du sykler under asfalten du var på et minutt tidligere, retter det siste strekket seg ut og holder seg bratt til toppen.
Veien
Sa Calobra er ingen vanlig fjellovergang. Det er en blindvei som går fra Coll dels Reis ned til en bukt på nordkysten, og der stopper den.
Antonio Parietti Coll tegnet den, samme ingeniør som sto bak veien ut til Cap de Formentor. Da den åpnet i 1933, var ikke målet å finne korteste vei ned til havet. Veien er lagt etter landskapet, ikke etter korteste linje.
Nus de sa Corbata — slipsknuten — er stedet folk kjenner igjen. Der svinger veien 270 grader og går under seg selv, rett og slett fordi fjellsiden ikke ga plass til noen annen løsning.
Klatringen
Nede i bukta er det bare å forberede seg. Snittet lurer mange, for stigningen endrer seg hele veien, og går du for hardt ut, får du svi.
De første par kilometerne er overkommelige. Her er det vegetasjon, du ligger i le for vinden, og du sykler tidlig gjennom den kjente kløften hvor fjellet nærmest lukker seg over veien. Men fra tredje kilometer blir det brattere, og fra den fjerde kommer klatringens første virkelige kneik.
Når du er halvveis er det ikke noe særlig vegetasjon som kan beskytte deg mot vinden. Til gjengjeld åpner landskapet seg, og kikker du opp, ser du serpentinene som ligger stablet i fjellsiden helt opp til passet.
Den siste halvannen kilometeren er klatringens mest brutale parti. Her går det tungt uansett hvor gode bein du trodde du hadde, og den aller siste kilometeren skviser ut det siste du har av krefter.