Lom - Sognefjellshytta

Jeg trillet ut av Lom tidlig om morgenen med gels og barer i baklommene og stavkirka rett bak meg. Lom stavkyrkje står der mørk og tjærebredd mot morgenhimmelen, og jeg kastet et blikk over skulderen før jeg la inn på RV55 vestover. Ingen pastries i magen ennå – den planen hadde jeg parkert til etter turen. Første kilometerne gjennom Bøverdalen er snille, nesten flate, med Bøvra som buldrer ved siden av veien og gardene som ligger strødd oppover liene. Det er her jeg fant rytmen, spiste den første gelen, og begynte å venne beina til tanken på 1380 høydemeter.

Etter Bøverdalen begynner Sognefjellsvegen for alvor. Stigningen er sjelden brutal, men den gir seg aldri heller – det er den slags jevne motbakke som tygger på deg over mange kilometer. Tregrensa forsvant under meg, landskapet åpnet seg, og plutselig satt jeg midt i Jotunheimen med Smørstabbtindan som reiste seg til venstre. I juni var det fortsatt brøytekanter på flere meter langs veien, og på snøflekkene ved Sognefjellet så jeg langrennslandslag trene i solsteiken – surrealistisk å sykle forbi i trøye mens de gikk på ski i shorts. Underlaget på RV55 er jevnt og godt, men vinden kan snu fort her oppe, så jeg holdt tempoet kontrollert og spiste jevnlig.

På Sognefjellshytta stoppet jeg for suppe, vafler og kaffe. Det er eneste stedet med servering mellom Lom og toppen, så jeg tok meg god tid, fylte flaskene og tok på meg vindjakka før nedkjøringen. Og det var jeg glad for. Selv på en solskinnsdag er det bitende kaldt i fart nedover fra 1400 moh, og jeg frøs godt på fingrene de første kilometerne. Nedkjøringen er lang, svingete og vidunderlig – du sitter nesten ikke i pedalene på en halvtime, bare lar Jotunheimen rulle forbi mens du holder linja gjennom svingene.

Tilbake i Bøverdalen kom varmen sakte tilbake i kroppen, og de siste kilometerne inn mot Lom gikk på autopilot med ett eneste mål for øyet: Bakeriet i Lom. Da jeg endelig lente sykkelen mot veggen der, kjentes skolebrødet og kanelknuten som den mest fortjente belønningen jeg har spist på lenge. Det er sånne turer man husker – 99 kilometer, én skikkelig fjellovergang, og en bakerdisk som venter på andre siden.