Gjøvik — Oslo Gravel

Dette er en av de turene som nesten høres for godt ut til å være sant - ta morgentoget fra Oslo til Gjøvik, gå av perrongen, spenn deg fast, og tilbring resten av dagen med å sykle hjem gjennom noe av det fineste grusterrenget på Østlandet. Da jeg kjørte denne turen, tok jeg den tidlige Gjøvikbanen og var i gang halv ti. Turen starter med et brak: rett ut av Gjøvik stiger veien hardt inn i Totenåsen, og på de første 20 kilometerne stiger den over 350 meter. Grusen begynner nesten umiddelbart, og utsikten tilbake over Mjøsa fra toppen er verdt hver eneste meter av den første anstrengelsen.

Nedstigningen fra Totenåsen fører deg inn på Hadeland - et åpent jordbrukslandskap med bølgende grusveier og lang utsikt mot Randsfjorden. Brandbu kommer rundt km 68, og dette er et stopp du ikke kan hoppe over. Her bør du fylle på med mat og vann, for det er veldig langt til neste forsyningsstasjon. Etter Brandbu svinger ruten sørover inn i skogene på Hadeland, og det er her rittet endrer karakter fullstendig. Kilometer etter kilometer med stille skogsgrus, gran og furu som lukker seg på begge sider, små innsjøer som dukker opp gjennom hullene i trærne. Nesten ingen trafikk. Bare knasingen av dekk på grus og en og annen fugl. Denne delen mellom km 68 og 100 er turens sjel.

Siste akt er Nordmarka - Oslos skogkledde bakgård - som du kommer inn i fra nord. Stigningen forbi Mylla rundt km 100 tar deg til det høyeste punktet på hele ruten, 580 meter over havet, og derfra går grusveiene sørover forbi Gjerdingen og Sandungen mot Kikutstua. Der kan du stoppe for å spise vaffel - det er en institusjon, og du har fortjent det. De siste 20 kilometerne går ned gjennom skogen forbi Sognsvann og ned til byen. Jeg ankom Sørenga da kveldslyset begynte å forsvinne, med slitne ben, og hoppet rett ut i fjorden. En av de beste dagene jeg har hatt på sykkel.