Sognefjord & Jotunheimen 3-dagers sykkelferie — krevende

Vi våknet tidlig i Skjolden. Det var en av de morgenene der alle er stille fordi alle har lest høydeprofilen. 4 134 høydemeter på én dag. Du glir ikke inn i en sånn dag — du bare begynner.

Veien ut fra Skjolden ruller flatt til Fortun, og så løfter Fortun seg fra fjordbunnen og begynner å klatre oppover fjellsiden. Det er her HC-en starter. De første elleve kilometerne er hårnåler stablet så tett at du ser veien du syklet for ti minutter siden når du kikker ned. Rundt kilometer 11 slakker det, og veien går langs det som føles som en altan — full utsikt bakover ned dalen mot fjorden. Vi stoppet litt. Bare for å se.

Lenger oppe sto det sau midt i veien, fullstendig likegyldig til at det kom en gjeng syklister. Vi svingte bare utenom.

Sognefjellshytta ble et surrealistisk øyeblikk. Langrennsløpere staket over snøfeltene over oss, i singlet i sola. Vi spiste lunsj ute i shorts. Snødekte tinder i alle retninger. Det var august.

Nedkjøringen fra Sognefjellshytta til Turtagrø er en av de store fjordnedkjøringene — fort, stort sett ren asfalt, lufta blir varmere for hver høydemeter. Til venstre ved Turtagrø, og Tindevegen begynner.

Tindevegen er akkurat det den er. Vi stoppet på Tya Bakeri i Årdal før klatringen — en baguette så lang som underarmen og den største kanelbollen noen av oss hadde sett i Norge. Vi trengte alt sammen. Selve stigningen åpner med 15 hårnålssvinger som ser harmløse ut på kartet og kjennes ubarmhjertige i beina. Så tar hårnålene slutt, og du svinger inn på lange rette ramper som bare fortsetter, og fortsetter. 30 grader i august, flaskene tomme. Jeg klatret ned til en bekk ved veien og drakk brevann rett fra kilden. Iskaldt.

De siste rampene gikk i sikksakk fra kant til kant, bare for å holde det gående. På toppen sto kompiser som allerede var oppe, og vi var enige alle sammen: den hardeste dagen noen av oss hadde syklet — og den vakreste.

Dag 2 skulle være hviledagen. 143 kilometer seinere innrømmet vi at det ikke stemte helt.

Første strekket ut fra Skjolden går langs den stille siden av Lustrafjorden. Vannet har den karakteristiske bregrønne fargen som kommer fra smeltevannet ned fra Nigardsbreen — nesten melkeaktig i noe lys, mer turkist i annet. Nesten ingen trafikk her. Biler finnes, men du kan sykle ti minutter uten å se én.

Så kom den første tunnelen.

Vi rullet inn og forventet en helt vanlig norsk tunnel — lang, opplyst, litt ekko. Denne var stummende mørk. En kilometer i totalt mørke. Vi gikk av, holdt mobilene opp som lykter, og trillet syklene gjennom hele tunnelen på rekke. Da vi kom ut på andre siden sa alle det samme ordet: «Puh.»

Lærdommen sitter, og den flagger jeg nå på hver eneste norske ruteplan: sjekk om tunnelene har lys før du binder deg til en rute. Det kom en tunnel til uten lys seinere samme dag, og da var vi forberedt.

Urnes stavkyrkje dukket opp etter den andre tunnelen — mørk, treskåren, nesten geometrisk, reist i 1130 og fortsatt stående. Så ferga fra Ornes til Solvorn. Ni biler og oss. Tjue minutter over, fjord på begge sider, og akkurat den typen naturlig pause i en lang tur som du ville designet inn hvis du skrev turen fra bunnen av.

Solvorn er lite — bakeri, kiosk, og det var det. Vi spiste opp alt. Så kom dagens eneste ordentlige stigning: et kvarter på 6,5 prosent, ikke dramatisk i seg selv, bortsett fra at beina fra dag 1 kjentes i hver eneste meter.

Turen inn Jostedalen mot Nigardsbreen går langs en turkis elv som kommer rett fra breen. Veien stiger svakt. Nigardsbreen ligger innerst — selve breen tar betalt for å komme nærmere, men sykkelveien tar deg nær nok til å kjenne kulden som velter ned fra den. Softis fra kiosken. Hjem langs samme fjord, lavt lys, vannet fortsatt umulig grønt.

Aurlandsfjellet henger ikke sammen med Skjolden på sykkel innenfor en fornuftig dagsetappe, så dag 3 begynner i bilen. Én time og femti minutter til Aurland, ferga over Mannheller–Fodnes inkludert, langs fjorden hele veien — den typen kjøretur som er en opplevelse i seg selv. Vi lastet av syklene i Aurland rundt ti.

Vangsgården, den gamle gjestgivergården nede ved havna, lar syklister bruke fasilitetene sine — vann, toalett, et sted å skifte — selv om du ikke bor der. Vi bare spurte. De sa ja, og avfeide ethvert forslag om å betale. I små norske bygder er det bare å spørre. Verdt å vite.

Spar Aurland er eneste butikk i bygda, og siste sjanse til å fylle opp før halvannen time i stigning. Vi fylte lommene med det vanlige — bananer, baguette, Kvikk Lunsj — og rullet mot klatringen.

De første kilometerne går flatt langs fjorden før stigningen tar tak. Stegastein er skiltet tidlig. Innen en kilometer er veien inne i ordentlige hårnåler, smal, med en og annen bobil på vei ned imot deg — les trafikken, særlig i juli og august. Vi syklet der coronasommeren 2020, da halve Norge var på biltur, og de brede partiene av veien var ikke så brede som du skulle ønske.

Opp til Stegastein er det 7,2 kilometer på 7,8 prosent snitt, med siste kilometer på 10,6. Brutalt er riktig ord. Strava-segmentet går gjennom her, og på vei opp presset vi oss gjennom kaoset på parkeringsplassen ved plattformen uten å stoppe. Turistbiler, busser, panisk rygging. Vi vinket og fortsatte. Stegastein tok vi på vei ned — det var planen.

Over parkeringsplassen fortsetter stigningen, men karakteren endrer seg fullstendig. Hårnålene blir til lange rette ramper. Trærne gir seg og blir til bart fjell. Sauene sto på asfalten. En kompis lå så langt foran at jeg bare så ham som en prikk. Stigningen la seg rundt 8 prosent og ble der.

Snøflekker i august. «Well done!» skrevet med kritt på asfalten nær toppen, med en smilefjes under. Vi sto på toppen og sa nesten ingenting på en stund.

Nedkjøringen krevde full oppmerksomhet tilbake gjennom Stegastein — busstrafikken var tett midt på dagen — og vi rullet inn i Aurland til varm dusj på Vangsgården, igjen bare ved å spørre, og en lang, sen lunsj på Marianne Bakeri og Kafe nede ved fjorden. Pizza, dagens suppe, bakst. Vi spiste oss mette. Sånn avslutter du en norgestur.