Vestlandet 3-dagers sykkeltur — krevende

Vi våknet tidlig i Skjolden — den slags morgen der alle er rolige, fordi alle har lest høydeprofilen. 4 134 høydemeter på én dag. Du sykler ikke inn i en slik dag — du bare starter.

Veien ut av Skjolden ruller flatt til Fortun, og så reiser Fortun seg fra fjordbunnen og begynner å klatre opp fjellsiden. Det er her HC-en begynner. De første elleve kilometerne er hårnålssvinger stablet så tett at du ser veien du syklet på for ti minutter siden når du kikker ned. Rundt kilometer 11 slipper stigningen, veien går som en balkong — fullt panorama tilbake nedover dalen mot fjorden. Vi stoppet kort. Bare for å se.

Lenger oppe sto sauer midt i veien, fullstendig likegyldige til et peloton som passerte. Vi syklet rundt dem.

Sognefjellshytta dukket opp som et surrealistisk øyeblikk. Langrennsløpere gled forbi i singlet i sola over snøfeltene rett ovenfor oss. Vi satt ute i trøye og bukse og spiste lunsj. Snødekte topper i hver retning. Det var august.

Nedkjøringen fra Sognefjellshytta tilbake til Turtagrø er en av de store fjordnedkjøringene — rask, stort sett ren, og luften blir varmere for hver kilometer du faller. Fra Turtagrø sving til venstre, og Tindevegen begynner.

Tindevegen er det den er. Vi tok Tya Bakeri i Årdal før klatringen — et bagett like langt som underarmen og den største kanelsnurren noen av oss hadde sett i Norge. Vi trengte alt. Selve stigningen åpner med 15 hårnålssvinger som ser uskyldige ut på kartet og kjennes ubarmhjertige på beina. Så slutter hårnålene, og du går inn i lange, rette rampe som fortsetter, og fortsetter, og fortsetter. 30 °C i august, tomme flasker, jeg klatret ned til en bekk ved veien og drakk brevann rett fra kilden. Iskaldt.

De siste rampene gikk i sikksakk fra veikant til veikant for å holde framdrift. På toppen sto venner som hadde kommet før, og alle var enige: hardeste dag noen av oss hadde syklet — og den vakreste.

Dag 2 skulle være hviledagen. 143 kilometer senere innrømmet vi at det ikke stemte.

Første etappen ut fra Skjolden går på den stille siden av Lustrafjorden. Vannet har den der spesielle brevannsgrønne fargen som kommer av smeltevannet fra Nigardsbreen — i noe lys nesten melkete, i annet lys mer turkis. Lite trafikk her ute. Biler eksisterer, men ti minutter uten å se en er normalt.

Så første tunnel.

Vi rullet inn og forventet vanlig norsk tunnel — lang, belyst, lett gjenklang. Denne var helt ubelyst. En kilometer i totalt mørke. Vi steg av, holdt mobiltelefonene som lykter og gikk hele tunnelen på rekke, med syklene ved siden av oss. På den andre siden sa alle det samme ordet: «Søren.»

Lekse lært, og den står nå i hver Norge-turplanlegging: sjekk tunnelbelysning før du fastsetter en rute. Det var en til ubelyst tunnel senere på dagen, og da var vi forberedt.

Stavkirken Urnes dukket opp etter den andre tunnelen — i tre, mørk, nesten geometrisk, bygget i 1130 og fortsatt der. Så ferja fra Ornes til Solvorn. Ni biler og oss. En 20 minutters overfart, fjord på begge sider, og akkurat den typen naturlige pause på en lang sykkeldag som du ville designet selv hvis du fikk lov til å lage en tur fra bunnen.

Solvorn er liten — bakeri, kiosk, det var det. Vi spiste alt. Så dagens eneste ekte stigning: 15 minutter på 6,5 %, ingenting dramatisk, bortsett fra at beina fra dag 1 gjorde hver meter ærlig.

Turen innover i Jostedalen mot Nigardsbreen går langs en turkis elv som mates direkte av breen. Veien stiger forsiktig. Nigardsbreen innerst — selve breen krever inngangspenger for nærmere tilgang, men sykkelveien tar deg nært nok til å kjenne kulden som triller ned fra den. Is på kiosken. Hjem langs samme fjord, sola lav, vannet fortsatt i den umulige grønnfargen.

Aurlandsfjellet lar seg ikke nå med sykkel innenfor en fornuftig dagsetappe fra Skjolden, så dag 3 starter i bilene. 1 time 50 minutter til Aurland inkludert ferja Mannheller–Fodnes, hele veien på sjønivå, den slags kjøring som er en tur i seg selv. Klokka ti var vi i Aurland og lastet av syklene.

Vangsgården, det historiske gjestgiveriet ved havna, lar syklister bruke fasilitetene sine — vann, toalett, et sted å skifte — selv om du ikke bor der. Vi bare spurte. Svaret var ja — og hvert forsøk på å betale ble vinket bort. I små norske bygder: bare spør. Det er verdt å vite.

Spar Aurland er den eneste butikken i bygda og eneste sjansen til å fylle på før 90 minutters stigning. Vi stappet trøyelommene med vanlig sykkelproviant — bananer, baguette, Kvikk Lunsj — og rullet av gårde mot klatringen.

De første kilometerne går flatt langs fjorden før stigningen griper tak. Stegastein er skiltet tidlig. Innen en kilometer har veien gått over i ekte hårnålssvinger, smale, av og til møter du bobiler ovenfra — les trafikken, særlig i juli og august. Vi syklet i COVID-sommeren 2020 da halve Norge var på roadtrip; veiens breddeplasser var ikke så brede som du skulle ønske de var.

Spurten opp til Stegastein er 7,2 kilometer på 7,8 % snitt, med siste kilometer på 10,6 %. Brutalt er det riktige ordet. Strava-segmentet går her, og på vei opp pløyde vi gjennom parkeringskaoset ved utsiktsplattformen uten å stoppe. Turistbiler, busser, panikkartet snuing. Vi vinket og syklet videre. Stegastein på vei ned — det var planen.

Ovenfor parkeringen fortsetter stigningen, men karakteren skifter helt. Hårnålene blir lange, rette rampe. Trærne forsvinner og blir bart alpint fjell. Sauer sto på asfalten. En venn var så langt foran at jeg så ham bare som en prikk. Stigningen la seg på rundt 8 % og ble der.

Snøflekker i august. «Well done» skrevet med kritt på asfalten nær toppen. Vi sto på toppen og sa nesten ingenting på en stund.

Nedkjøringen krevde full oppmerksomhet tilbake gjennom Stegastein — bussene tettere rundt lunsj — og vi rullet tilbake til Aurland til varm dusj på Vangsgården (igjen, bare spør) og en lang sen lunsj på Marianne Bakeri og Kafé ved fjorden. Pizza, dagens suppe, bakverk. Vi spiste til vi var mette. Det er sånn man avslutter en Norge-tur.