Sognefjord Cycling — Urnes Stave Church & Nigardsbreen Glacier

Denne ruten er en av de turene der destinasjonslisten alene høres absurd ut - Norges eldste stavkirke, en UNESCO-fergeovergang og en brearm av den største iskappen på det europeiske fastlandet, alt i en enkelt sløyfe. Da jeg syklet denne turen i august 2020, var det dag to av en tur gjennom Sogn og Fjordane, og dagen overgikk alle forventninger.

Fra Nes satte jeg kursen østover langs Lustrafjorden mot Skjolden innerst i Sognefjorden. Veien følger fjorden hele veien - bratte fjellvegger som reiser seg rett opp fra vannet, og en stillhet man sjelden finner på norske veier. Tunnelene forandret stemningen fullstendig. Tre av dem er bekmørke og opptil 900 meter lange - ingen belysning, ingen feilmargin. Jeg hadde gode lys, men mørket var likevel absolutt. Du hører vannet dryppe fra taket og din egen pust, og så plutselig kommer dagslyset og fjorden er der igjen.

Etter Skjolden svinger ruten sørover langs vestbredden av Lustrafjorden mot Urnes. Denne strekningen - som noen ganger kalles den romantiske veien - er virkelig vakker. Veien er smal, fjorden er nær, og fjellene på den andre siden av vannet ser malte ut. Urnes stavkirke ligger i en åsside over fjorden, bygget rundt 1130 og på en eller annen måte fortsatt stående. Jeg tilbrakte tjue minutter der, og det var ikke nok.

Fergen fra Urnes til Solvorn er kort, men naturskjønn - ti minutter over noe av det mest dramatiske vannet i indre Sognefjord. Fra Solvorn stiger veien hardt, over 300 meter opp til et høydepunkt før den faller ned i Gaupne. Dette var det bratteste partiet på hele turen, og jeg ble overrasket etter de rolige veiene langs fjorden.

Fra Gaupne svinger ruten nordover inn i Jostedalen - en lang, jevn dal som fører helt til Nigardsbreen. Stigningen er svak, men ubarmhjertig, og dalen blir smalere etter hvert som du går. Ved enden av veien går bretungen ned til en melkeaktig turkis innsjø. Da jeg var der, så isen utrolig blå ut mot det grå fjellet. En båt krysser innsjøen hvis du vil komme nærmere, men selv fra veien er det ydmykende å se omfanget av dette.

Returen følger den samme dalen tilbake til fjorden og deretter østover langs Lustrafjorden til Nes. På det tidspunktet var lyset lavt og gyllent på vannet, og tunnelene føltes mindre illevarslende andre gang vi gikk gjennom dem.