Vi var tidlig oppe i Geiranger, klar over hva som ventet. Solid frokost på hotellet, våt asfalt utenfor, lett regn som ga seg mens vi rullet ut av bygda. Dalsnibba begynner å stige fra første pedaltak. Det finnes ingen oppvarming her — veien peker oppover og blir der i 21 kilometer.
De første kilometerne lå nær 8 prosent. Vi jobbet oss gjennom den nederste delen med mystiske skyer som drev rundt oss — sikten skiftet fra full utsikt ned Geirangerfjorden til grå-hvit tåke og tilbake igjen, av og til innenfor én sving. God utsikt ned til fjorden mesteparten av veien opp. Veien fortsatte å reise seg.
De siste 4,5 kilometerne opp til Dalsnibba-platået snitter 9,5 prosent. Fryktelig bratt. Vi klatret på letteste gir, side om side, og pustet tungt. På toppen: skyer, ingen utsikt, ingenting å se fra plattformen. «Så ikke en dritt — må ta denne på ny,» sa jeg. Klatringen er verdt det uansett. Kom tilbake en annen dag for panoramaet.
Nedkjøringen på Gamle Strynefjellsveg ble dagens overraskelse. Et kort gruspartier på platået øverst før veien tipper over, og så asfalt hele veien ned — dramatiske svinger, den typen vei som ikke har endret seg siden 1894. Vi falt ned mot Hjelle og Oppstrynsvatnet, og vannet lå der i full sol, turkist og umulig, med snødekte tinder bak. Lunsj på Gamlebutikken, ute i shorts. En helt annen dag enn den vi hadde over oss noen timer før.
En sving innom Stryn, videre gjennom Hornindal på stille og fine veier nesten uten trafikk, og ferga ventet på kaia i Hellesylt. Overfarten Hellesylt–Geiranger er en av de mest spektakulære i landet — verdensarvfjord, med De sju søstrene og Brudesløret synlige fra dekk. Vi satt på soldekket, spiste hver vår svele, drakk cola og så de samme fjellene vi hadde syklet over gli forbi i vannkanten. En verdig avslutning på en hard dag.
