Col de Vence og Gourdon — sløyfe fra Cagnes-sur-Mer

Jeg syklet denne en familieferiedag i juli og rullet ut fra Cagnes-sur-Mer klokken 08:00 mens alle fortsatt sov på Airbnb-en. Côte d'Azur om sommeren betaler tidlig start — klokken ti er temperaturen alt på vei mot 30 grader, og klatringen opp til Col de Vence har ingen reell vei ut når du først har bundet deg. Kaffe på kjøkkenbenken, frontlys på, ut døra før sola tok seg sammen. Det er en egen tilfredsstillelse i en solotur midt i en familieferie.

Den første halvtimen ut fra Cagnes er transport — veien klatrer jevnt bort fra kysten gjennom det første baklandet. Valbonne ligger like utenfor ruten i dette partiet, og hadde jeg syklet den på nytt, ville jeg bygget inn tjue minutter for en kaffe på det hvelvede landsbytorget — stedet er lite nok til å gå rundt i klikksko, og morgenlyset treffer det godt. Trafikken var tynn så tidlig, veiene brede, og bilistene tålmodige med syklister på Rivieraens bakveier. Det hjalp på humøret. Forbi Valbonne begynte klatringen for alvor, opp gjennom furu og åpninger der Middelhavet falt bort til høyre.

Gourdon kommer høyt — en landsby på klippekanten med en posisjon som får deg til å bremse før du stopper. Jeg parkerte sykkelen mot en mur og kjøpte kaffe på et av de små ute-restaurantene ved kanten. Trange brosteinsgater, noen tidlige turister, flere syklister enn jeg hadde ventet for tiden på døgnet. Jeg fylte begge flaskene på landsbykranen — siste pålitelige vann før neste etappe — og lot beina kjøle ned mens jeg så ned på Côte d'Azur som strakk seg ut nedenfor. Fra Gourdon går veien nedover før dagens egentlige klatring begynner.

Col de Vence fra denne siden er den lange innfartsåren — rundt 11 km på et moderat snitt, men snittet lyver. Den nedre delen går gjennom skygge fra trærne — det hjalp i varmen. Jeg holdt et rolig tempo, for veien tilter ordentlig opp i de siste kilometerne. De siste rampene er den biten du husker: kortere, brattere, eksponerte når trærne tynnes ut. På toppen peker ikke utsikten mot kysten, men innover og på tvers — Coursegoules ligger i fjellsidens fold på motsatt side, en landsby bygget inn i en vertikal kløft. Da var jeg den varmeste jeg hadde vært hele morgenen, og takknemlig for at de neste tretti minuttene var nedoverbakke.

Nedkjøringen til Vence er mer behagelig enn teknisk. Åpne, sveipende svinger i de øvre partiene med utsikt nedover dalen, så krappere svinger lenger nede etter hvert som veien faller inn i byen. Jeg stoppet på en kafé i gamlebyen og spiste en baguett med ost og skinke, og ble sittende i skyggen lenger enn jeg hadde planlagt. Middelalderkvarteret var allerede travelt da. De siste tretti kilometerne tilbake til Cagnes var transport — trafikken hadde bygget seg opp i løpet av morgenen, men bilistene var fortsatt tålmodige, og veiene var brede nok. Jeg tenkte på bassenget på Airbnb-en lenge før jeg nådde kysten.

I bassenget før lunsj, tilbake til familieplikter på ettermiddagen. Det var en av de turene som bestemte meg for å komme tilbake til området. Col de Vence har stått på lista hver gang siden.