Girona - Banyoles

Jeg rullet ut av Girona tidlig, mens byen fortsatt var i ferd med å våkne. Perfekt tidspunkt på året å være på sykkelferie her – luften mild, markene skrikende grønne, og hver grøftekant full av valmuer og raps. Denne runden til Banyoles er en av de mest elskede utfartsrundene fra byen, og det er lett å skjønne hvorfor når du først har rullet den én gang.

Exiten går over Pont del Dimoni, den rustrøde stålbuebroa som spenner over Ter. Den har blitt selve startsignalet for Girona-syklister – når du ruller inn under de orange buene vet du at turen virkelig er i gang. Trafikken slipper taket allerede ved Sarrià de Ter, og etter Sant Julià de Ramis åpner landskapet seg helt opp. Her begynner Pla de l'Estany: kornåkre, alfalfa, hester som står og beiter like ved autovernet, og steinmasies som kneiser på åsryggene.

Underlaget på de små GI-veiene er silkemykt, og stigningene er korte og snille – knapt noe som krever at du reiser deg fra salen. Jeg husker spesielt én høyde der veien krummet seg mellom furutrær og jeg fikk et glimt av Pyreneene blånende i det fjerne, mens lukten av varm furu og nyslått høy la seg over alt. Det er slik sykling som minner deg på hvorfor du kom hit.

Banyoles dukker opp nærmest umerkelig, og så står du plutselig ved Llac de Banyoles – Catalonias største naturlige innsjø, glassblank, med roerne fra OL i 1992 fortsatt i vannet på en eller annen måte, i alle fall i historien. Jeg tok en pause på en av terrassene langs Passeig Darder, bestilte en cortado og så utover vannet før jeg snudde nesen hjemover.

Returen gjennom Ter-dalen er mykere og mer pastoral – avmeide åkre i gyllent kontrast mot det fortsatt grønne kornet, småbyer som glir forbi, og til slutt silhuetten av katedralen som reiser seg over Girona. Tilbake i gamlebyen er det bare å trille bort til La Fabrica eller Espresso Mafia for en flat white. Det er slik Girona-dager skal avsluttes.