Girona - Rocacorba

Jeg rullet ut fra Girona tidlig, mens gamlebyen fortsatt lå i skygge og kaféene rundt La Fábrica så vidt hadde begynt å servere første espresso. De første kilometerne er rolige sekundærveier gjennom dyrket mark, med poppelrekker og små masies langs veien, og silhuetten av Collsacabra som gradvis bygger seg opp i horisonten. Ingen trafikk å snakke om – bare et perfekt sted å få beina i gang.

Veien tilter oppover mot Canet d'Adri, og her begynner karakteren å endre seg. Asfalten smalner, eikeskogen lukker seg rundt deg, og ved det brune El Matamors-skiltet vet du at moroa starter. Det er nesten et ritual – du kaster et blikk på skiltet, skifter ned, og aksepterer at de neste kilometerne kommer til å gjøre vondt.

Rocacorba er tøff, men fantastisk. Det er en ujevn klatring – korte, bratte rykk vekslet med små pustepauser som lurer deg til å tro at det letter, før neste hårnålssving slår deg i ansiktet igjen. Underlaget er flekkete med løv og fuktige partier under steineikene, og rytmen er umulig å finne. Jeg forstår hvorfor Pogačar og gjengen bruker den som målestokk; du kan ikke jukse deg opp her. Det handler om å dosere, sitte stille på sykkelen og godta at watten svinger.

Så åpner skogen seg, antennene dukker opp, og du er framme ved det klistremerkedekkede Arribada-skiltet. Utsikten fra toppen er nydelig – Garrotxas vulkanske åser i nord, Banyoles-sjøen som blinker nede på Pla de l'Estany, og på klare dager helt ut til Costa Brava. Jeg ble stående lenger enn planlagt, bare for å puste det inn.

Nedkjøringen går samme vei tilbake, og det er her man må være edru. Løv, fukt og grus i svingene straffer hardt hvis du blir for ivrig. Nede ved foten ligger Can Roquet i Pujarnol som et åpenbart stopp hvis du har tid, men jeg rullet videre over sletta mot Girona med medvind i ryggen og tårnene i gamlebyen som pekepinn. En runde som gir deg alt Girona handler om på under fire timer.