Girona - Sant Martí Sacalm

Dette var årets første ordentlige klatring for meg, og jeg hadde ventet på den hele vinteren. Vi ruller ut fra Girona langs Onyar, forbi de pastellfargede husveggene og den røde Pont de les Peixateries Velles, før vi slipper ut på småveiene sørvest for byen. Katedraltårnet ligger bak skulderen de første kilometerne, og så er det bare rolig rullende asfalt gjennom jordbrukslandet i Gironès. Beina kjennes greie, men jeg vet hva som venter.

Vi følger dalen gjennom Anglès og inn til Amer, der platantrærne skygger over plaça og det lukter nybakt brød fra bakeriene under arkadene. Dette er en tradisjonell kaffestopp før klatringen, og vi gjør som alle andre: espresso og et stykke coca stående ved sykkelen. Ut av Amer åpner landskapet seg mot kalksteinsveggene i Guilleries, og ved et gjerde står tre brune esler og tygger høy mens vi ruller forbi — den typen detalj som blir sittende i hodet lenge etter turen.

Approachen mot Susqueda er dramatisk. Den flate toppen av Guilleries-escarpementet reiser seg brått over steinekskogen, og de grønne vårengene gir skalaen bort. Så begynner Pujada a Sant Martí Sacalm for alvor. Veien krøller seg oppover i tette hårnålssvinger gjennom skogen, lys og skygge skifter for hvert sving, og underlaget er jevn katalansk asfalt — bortsett fra noen grusflekker i ytterkantene etter vinterens avrenning. Det er her året starter i beina. Pulsen stiger, tempoet faller, og jeg finner rytmen jeg ikke har hatt siden oktober.

Toppskiltet ved Sant Martí Sacalm står på 815 moh, dekket av klistremerker fra alle sykkelklubber i regionen. Engene åpner seg, himmelen er stor, og på en klar dag skimter man Pyreneene i nord. Jeg stopper litt lenger enn nødvendig, bare for å kjenne på at den første er i boks. Nedkjøringen er rask og teknisk tilbake mot Ter-dalen, og så er det rullende gårdsveier gjennom Selva comarca hjem.

Tilbake over Onyar-broene med trøtte bein og den spesielle følelsen av at sesongen endelig er i gang. La Fábrica eller Espresso Mafia tar seg av resten.