Col du Galibier & Col du Télégraphe

Dette er en av favorittstigningene mine, og jeg syklet den på nytt i juli 2025. Galibier står ikke på årets Tour-program, men det spiller liten rolle her oppe — navnene til rytterne er fortsatt malt på asfalten, og stigningen er like hard som den alltid har vært. Vi ruller ut fra Saint-Michel-de-Maurienne og D902 stikker nærmest rett til værs inn i granskogen. Kjølig luft fra Arc-dalen, lukt av furu, og en jevn rytme som gir beina tid til å våkne.

Télégraphe er en ærlig stigning. Skogen holder deg skjermet nesten hele veien opp, med glimt ned mot Maurienne-dalen langt der nede. Ved Fort du Télégraphe på toppen slipper du pusten for første gang, før en kort og frydefull nedkjøring spytter deg ut i Valloire. Her er det verdt å stoppe — jeg fyller alltid flaskene på torget og tar en kaffe og et stykke tarte aux myrtilles fra bakeriet før den egentlige jobben begynner. Dette er siste ordentlige mulighet til å proviantere før høyfjellet.

Ut av Valloire ruller veien mildt oppover langs Valloirette gjennom brede seterlandskap. Kubjeller, elva som fletter seg ved siden av veien, og Galibier som etter hvert reiser seg som en vegg i front. Ved Plan Lachat skifter alt karakter. Veien kaster seg over elva og peker rett opp den bare sørflanken. Gresset forsvinner, det blir ur og stein, lufta tynnes merkbart, og stigningen biter i leggene. Dette er partiet som gjør Galibier til Galibier.

De siste kilometerne over Col du Lautaret-tunnelen er nakne og eksponerte, men akkurat her kommer belønningen: La Meije og Écrins-breene åpner seg mot sør, Grandes Rousses i vest, og veien buktende seg nedover på begge sider av passet. Henri Desgrange-minnesmerket står der det alltid har stått. Ta på deg jakka før nedkjøringen — det er kaldt her oppe selv midt på sommeren, og den lange utforen via Col du Lautaret og videre ned D1091 langs Romanche-gjelet er fort unnagjort hvis du fryser.

Stoppet ved Lautaret-refugen er nesten obligatorisk: stor terrasse, varm sjokolade, omelett, og La Meije hengende rett foran deg mens du puster ut. Derfra er det bare å gli nedover mot Oisans med glaciene i bakspeilet hele veien hjem. En dag som setter seg i beina, men enda mer i hodet.