Marbella - Ronda - Marbella

Jeg har syklet en god del i området rundt Costa del Sol, men klatringen opp til Ronda er favoritten min. Vi rullet ut fra Marbella tidlig, passerte urbanisasjonene og fikk trafikken til å tynnes ut så fort veien begynte å peke oppover. Det er en av de stigningene hvor du bare finner rytmen, setter deg i salen og lar det gå. Jevn gradient, nesten ingen biler, og korkeik og furu langs hele korridoren opp A-397.

Vi syklet dette i mars, og det lå et tynt duskregn over hele klatringen. Ikke nok til å bli ordentlig våt, men nok til at asfalten skinte og luften kjentes ren. Middelhavet forsvant sakte bak skulderen, og når du først kommer opp på høyden føles det nesten seremonielt å rulle inn i Ronda. Vi ble turister en liten stund — måtte selvfølgelig stoppe ved Puente Nuevo og glane ned i El Tajo-juvet. Det er et av de stedene der det er helt greit å legge fra seg sykkelen en halvtime.

Lunsjen tok vi midt i byen. Utvalget av restauranter og kaféer er stort, og kvaliteten er solid — vi fikk fylt på med ordentlig mat og et par kaffe før vi satte kursen tilbake. Et tips: ikke spar på kaloriene her. Returen er nemlig hardere enn folk tror. Så fort du forlater Ronda åpner landskapet seg, og platået ligger helt åpent for vinden. Vi fikk kraftig motvind den dagen, og de lange flatene kombinert med stadige kneiker slet mer på beina enn selve klatringen hadde gjort. Det var vel så tøft et parti som noe annet på ruten.

Trøsten er asfalten — den er nydelig store deler av veien — og utsikten utover dehesaen med sierraer som stables bakover i horisonten. Til slutt tipper veien over og du får en lang, flytende nedkjøring gjennom svingene ned mot kysten. Middelhavet dukker opp igjen foran deg, og de siste kilometerne inn mot Marbella er den belønningen du har jobbet for hele dagen. En skikkelig fjelldag ut fra kysten, og en rute jeg gjerne sykler igjen.