Aime - La Plagne

Jeg startet rolig ut fra Aime-la-Plagne nede i Isère-dalen, trillet forbi Basilique Saint-Martin og de gamle steinhusene mens jeg varmet opp beina. Det er ikke mange hundre meter med flatt før D221 kaster seg oppover, og da er det bare å finne rytmen med én gang. Stigningen biter fra første sving.

De første kilometerne går i skyggen under gran og bøk, og stigningen gir seg aldri. Hårnålssving på hårnålssving, smal alpevei, og bare glimt av dalen mellom trærne. Det er her klatringen virkelig setter deg på prøve — beina vet etter ti minutter at dette blir en lang dag. Men asfalten er fin, nylagt til Tour-etappen, og det hjelper når watten begynner å falle.

Etter hvert åpner landskapet seg. Veien snor seg forbi Montchavin og Montalbert, gamle savoyardske grender med tre- og steinhytter, små kapeller og kyr på beite. Gule Tour de France-bannere henger fortsatt over veien med datoen 25 juillet 2025 — det er ferskt, og det er kult å sykle nøyaktig samme meter som proffene gjorde noen uker tidligere. Jeg stoppet et par ganger bare for å ta det inn.

Over tregrensen blir det lerk, alpeeng og vidt utsyn. Stigningen holder seg ærlig helt opp til Plagne Centre, og den siste hårnålen ved Plagne Aime 2000 tar deg forbi Salle Omnisports Pierre Leroux med den gule trøya og prikketrøya malt på fasaden. Toppen er betong og skiheisarkitektur, men utsikten gjør alt godt igjen — 270 grader over Tarentaise mot Mont Pourri, Beaufortain og kanten av Vanoise. Den store gule «I ❤ LA PLAGNE»-skulpturen er obligatorisk bilde.

Jeg tok en Coke og en tarte aux myrtilles på en brasserie i Plagne Centre før nedkjøringen. Retur ned samme vei er en belønning i seg selv: god sikt gjennom skogpartiene, grep i asfalten og flytende svinger hele veien tilbake til Aime. Start tidlig — ettermiddagstordenen i Tarentaise er reell.