Côte d’Héry-sur-Ugine & Col des Saisies

Jeg syklet denne sløyfa i juli 2025, bare dager før karavanen fra Tour de France rullet inn over de samme veiene på etappe 19. Det setter en egen stemning i beina når du ser ferskt veimaleri, navn sprayet på asfalten og gule piler i hver sving. Starten går lavt i Val d'Arly, langs Arly-elva ut fra Ugine, med kalksteinsveggene som reiser seg på begge sider før veien begynner å peke oppover.

Côte d'Héry-sur-Ugine er den typen stigning du ikke ser mye til før du står midt i den. En smal departemental vei klatrer inn i løvskogen, skygge og stillhet, og gradienten kommer i rykk og napp — aldri helt jevn. Gjennom trærne glimter Combe de Savoie nedenfor. Jeg passerte små grender i stein og tre, og de ferske TdF-markeringene på asfalten gjorde at jeg instinktivt reiste meg i pedalene i hårnålssvingene, som om jeg forsøkte å matche en tenkt tid.

På toppen slipper skogen taket, og ruta legger seg ut på en balkong mellom de to stigningene. Trechalêter i tre, beitende kyr, og på klare dager ser du rett over mot Aravis og Beaufortain. Jeg rullet ned mot Flumet-siden, fylte flaskene, og brukte disse flate kilometerne til å finne rytmen igjen før den lange klatringen ventet.

Col des Saisies fra nordsida på D218B er en helt annen type klatring — jevn, rytmisk, gjennom granskog som etter hvert åpner seg mot alpine enger. Skiheiskablene kommer først til syne, så dukker Mont Blanc-massivet opp bak høyre skulder. Det er en stigning du kan sette en rytme på og holde den. På toppen ved Les Saisies står den nå berømte rundkjøringen med utklipp av den gule, den prikkete og den grønne trøya plantet i blomsterbedene — rene fotopostkortet. Jeg tok en kaffe og en bit Beaufort-ost ved Espace Diamant-plassen sammen med et knippe andre syklister som åpenbart hadde samme idé.

Nedkjøringen mot Hauteluce og Villard-sur-Doron er rask og svingete, forbi stein- og tømmergårder som ser ut som de har stått der i hundrevis av år, før veien flater ut og følger Arly tilbake mot start. Beina var tomme, men det satt en god følelse igjen: samme asfalt som proffene, samme kurver, samme utsikt. Bare uten helikopter over hodet.